«Det er ikke grunnlag for noen nyrestaurert drøm om en liberal verdensorden.» Det skriver professor Øyvind Østerud i Aftenposten lørdag 28. januar. Han gir en dystopisk fremstilling av en verden preget av maktpolitikk, hvor internasjonale organisasjoner som FN ikke engang klarer å regulere sin egen «vestlige politikk», som han kaller det.
Østerud har noen gode og viktige poenger i sine analyser. Men nettopp derfor blir konklusjonen hans feil. Hvis det er slik at vi i dag lever i skyggen av et «Machiavellisk øyeblikk» der maktpolitikkens dominans er helt tydelig, trenger vi vel mer enn noen gang å få tilbake troen på en liberal verdensorden?
Det vil si en verden der ikke enhver autoritær politisk leder kan definere hva som er rett og galt, men der det finnes noen universelle verdier, regler og normer som setter det enkelte menneskets ukrenkelige rett til liv, integritet og verdighet foran staters interesser – slik vi kjenner det fra Europarådets og FNs menneskerettighetserklæringer.
Slikt er det ikke plass til i den realpolitiske tradisjonen i internasjonal politikk Østerud trekker på i sitt essay. Der finnes det bare stater som handler i egeninteresse.
Og hvis staters interesser strider mot de reglene som ligger til grunn for de internasjonale organisasjonene de selv er en del av, bryter de disse reglene uten tanke på hvilke konsekvenser det kan ha for andre enn dem selv.
I denne forståelsen av verden handler alt om maktbalanse og gjensidig avskrekking mellom suverene stater. Det gjør den relativistisk med hensyn til verdier og deterministisk med hensyn til utvikling. Men, som Francis Fukuyama påpekte i sin analyse av Berlin-murens fall i 1989, det finnes et grunnleggende ønske blant mennesker om frihet fremfor undertrykkelse, demokrati fremfor diktatur. Og nettopp derfor trenger vi en nyrestaurert drøm om en liberal verdensorden.
Jan Erik Grindheim, førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge og statsviter, Civita
Source link
