Norway

Kort sagt, mandag 6. desember

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Antisionisme. Fastpris på bøker. Velferd. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Antisionisme er lik antisemittisme?

I et kortinnlegg i Aftenposten 15. november stiller leder av Palestinakomiteen i Norge Line Khateeb med selektiv historie. Det må korrigeres: Jødenes lengsel etter Sion er uttrykt over et par tusen år i bønner og høytider, blant annet ved at vi ønsker å feire disse neste år i Jerusalem.

Balfour-erklæringen i 1917 kom etter den første sionistkongress i Basel i 1896. Det britiske mandatet i Palestina (med dagens Jordan) er fra San Remo-konferansen i 1920 og Folkeforbundet i 1922, med vedtak om jødenes rett til hjemland der.

Sionismen er konkretiseringen av det jødiske folks nasjonale aspirasjoner.

Jeg støtter palestinernes nasjonale aspirasjoner, men det er unyansert å kreve at Palestina skal «frigjøres». «Palestina» var romernes spottenavn på Judea da de fordrev jødene i år 136 etter Bar Kochva-opprøret. Det har aldri vært noen statsdannelse ved navn «Palestina». Arabiske ledere avslo i 1947 tilbudet i FNs delingsplan om en egen palestinsk-arabisk stat.

Vi håper på nye muligheter ved å støtte Giverlandsgruppens innsats for å bygge statsbærende institusjoner til et fremtidig Palestina.

FNs resolusjon 3379, som sidestilte sionisme og rasisme, ble betegnet som FNs lavpunkt da det ble trukket i 1991 av et overveldende flertall. Kritikk av sionisme trenger ikke være antisemittisk, men å delegitimere den jødiske staten er det.

Ervin Kohn, forstander, Det mosaiske trossamfunn


Nei, vi har ikke anbefalt å beholde fastprisen

Aftenposten kom 22. november i skade for å hevde at Menons nye rapport anbefaler å beholde fastprisen på bøker. Det er feil. Rapporten, som er skrevet på oppdrag for Kultur- og Nærings- og fiskeridepartementet, skulle vurdere ulike fastprismodeller for bøker opp mot hverandre. I rapporten peker vi derfor selvsagt på én av fastprismodellene i rapporten.

Formålet med norsk litteraturpolitikk er å styrke bredden, mangfoldet, kvaliteten og tilgangen til norsk litteratur. Rapporten vår viser hvor vanskelig det er å påvise fastprisens effekt – og fastprisen er uansett et svært indirekte virkemiddel.

Selv om det ligger utenfor rapportens mandat, vurderer vi at fastprisen ikke er det beste virkemiddelet for å oppnå de litteraturpolitiske målene. Innkjøpsordninger og stipendordninger til forfattere, og direktestøtte til distriktsbokhandlere, representerer mer direkte og effektive virkemidler for å oppnå forfattermangfold og bredde i innholdsproduksjon og formidling.

Kristoffer Midttømme, Anders Myklebust, Erika Karttinen, Katrine Holm Reiso, Leo A. Grünfeld, Øyvind Vennerød, Menon


Lønnsom universalisme

I Aftenposten 1. desember kritiserer politisk redaktør Kjetil Alstadheim det han mener er dyre og lite treffsikre prioriteringer fra regjeringen, og refererer til et «ideologisk forsvar» for universelle ordninger fra meg i Dagsavisen 29. november. Mitt poeng var imidlertid vel så mye basert på økonomiske argumenter for hvorfor universelle velferdsordninger lønner seg.

Behovsprøvde ordninger kan stå i veien for arbeidslinjen og skape fattigdomsfeller.

En helt fersk empirisk analyse fra SSB viser nettopp denne effekten for barnetrygd: En universell og en behovsprøvd barnetrygd har omtrent lik effekt på fattigdomsreduksjon. Den behovsprøvede er dyrere for staten fordi mottagerne, særlig mødre, i større grad svarer med ikke å jobbe. Behovsprøvede ordninger fungerer altså som en svært høy marginalskatt på arbeid. De er dessuten ressurskrevende å administrere. Det er dyrt for samfunnet og krevende for den enkelte, kanskje spesielt for dem som trenger velferdsordningene våre mest.

Universelle ordninger er omfordelende fordi de har større betydning for dem som har minst. Den sosiale profilen organiseres videre gjennom skattesystemet. Det er også slik velferden finansieres.

Alstadheim argumenterer for en spenning mellom utjevning av forskjeller og brede, universelle velferdsordninger. Dersom det å sette opp et slikt motsetningsforhold blir utgangspunktet for politiske tiltak som bidrar til en mindre effektiv velferdsstat, frykter jeg de samfunnsøkonomiske konsekvensene.

Hannah Gitmark, nestleder, Tankesmien Agenda


Source link

Related Articles

Back to top button