Norway

Bekymringsmelding fra Hardangervidda

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

15. november utga Miljødirektoratet og Mattilsynet en detaljert forvaltningsplan for reinen på Hardangervidda relatert til skrantesyken (CWD). Planen preges av krisemaksimering som begrunnelse for svært inngripende tiltak. Her tar jeg opp noen få temaer i planen:

Andelen voksen bukk over 2,5 år ønskes redusert til 0. Konsekvensen er at reinen samler seg i større flokker som konsentreres på mindre arealer i sentralområdene. Det er neppe et gunstig tiltak for å hindre smittespredning.

Fjerning av de eldre bukkene fjerner også beitebrukstradisjoner som bidrar til bestandsspredning. En reduksjon av den eldre bukkeandelen vil også virke negativt inn på reproduksjon.

Videre anbefales et ekstraordinært uttak av bukker over 2,5 år, hvilket innebærer motorisert vinterjakt. Vi har gjennom målinger av frykt- og fluktaktivitet vist at villrein i jaktperioden påføres stress. Planlagt vinterjakt kommer på toppen av andre forstyrrelser som turister og insekter (brems).

Summen av dette bryter opp reinens naturlige døgnrytme med to timers beiting og to timers drøvtygging, en rytme der tapt beitetid ikke kan kompenseres fordi drøvtyggermagene krever tid og arbeidsro for å fullføre fordøyelsen før påfyll.

Det er til nå registrert én simle og én bukk med CWD på Hardangervidda. Med referanse til Nordfjella og Nord-Amerika (der en annen CWD-variant er virksom) antas det at de eldre bukkene er i større fare for å spre smitten. Denne, i likhet med andre og langt mer «luftige» antakelser, er grunnlaget for Miljødirektoratets og Mattilsynets inngripende tiltak.

Fra et viltbiologisk synspunkt synes tiltakene å ha en husdyrprofil der oppdaget smitte skal oppspores og smittede dyr fjernes. Ville dyrs sykdomsbekjempelse er noe naturen vanligvis selv rydder opp i uten menneskets innvirkning.

CWD er en ny sykdom i vår del av verden. Kunnskapen om den er mangelfull – kanskje fordi den periodevis har eksistert, men forsvunnet av evolusjonære grunner slik sykdommer kommer og går i ville bestander.

Eigil Reimers, professor emeritus, Universitetet i Oslo


Source link

Related Articles

Back to top button